Smerte og glede bakom sorgen
Odd Magnar Mosdal
Artikkel jeg skrev til NFKT - Norsk forening for kognitiv terapi, 28. juni 2022.
Gjesteblogger i www.kognitiv.no
Ute er det snøslaps, regn og tåke. Kalenderen viser 20.februar 2003. Klokken er 10.30.
Hun kommer inn på mitt kontor, jeg sier hun ser flott ut, gir henne en god klem, og sier jeg er veldig glad i henne. Hun smiler, øynene glitrer og armene favner om halsen på meg. Hun er kledd i en blå boblejakke, lys genser og dongeribukse. Hun gleder seg til kjøreturen i lag med kjæresten, det er lett å se. Mobiltelefonen piper, kjæresten står klar utenfor. Hun går smilende til døren, jeg sier: «ha det bra, og kjør forsiktig» … Hun vinker til jeg ikke ser henne lenger.
Dette er siste gang jeg ser min datter i live, for hun dør i en bilulykke senere på dagen. Det var blitt kaldere og frosset til is på enkelte partier. Vegvesenet hadde strødd, men på veien hjem får bilen en skrens på det glatte føret og sklir sidelengs over i motsatt kjørebane. I mot kommer et vogntog, og Anette som passasjer får det kraftigste støtet imot og dør momentant. Kjæresten er bevisstløs og blir flydd med helikopter til Haukeland universitetssykehus. Tilbake sitter vi, en mor, en far, en eldre og yngre bror, lammet av sorg og ute av stand til å fatte at dette virkelig har hendt oss. En telefonsamtale kl. 19.31 var min siste kontakt med min datter. Fire minutter senere skjedde ulykken.
Etter over 20 år som polititjenestemann opplevde jeg det meningsløst å fortsette i dette arbeidet. Jeg opplevde at jeg ikke var i stand til å møte mennesker ute i felten eller som etterforsker. Jeg kunne ikke se for meg hvordan jeg skulle veilede andre, eller løse konflikter som kunne oppstå i patruljetjenesten.
Seks år senere er jeg ferdig utdannet sosionom ved Høgskolen i Sogndal (2004-2007). Deretter var det naturlig for meg å begynne på en videreutdanning i psykisk helse, som jeg ble ferdig med i 2010.
I dag arbeider jeg som behandler i allmenpsykiatri for voksne ved DPS Gjøvik, poliklinikk Gjøvik. Jeg har tatt grunnkurset, trinn 1, i kognitiv terapi, samt kognitiv terapi for traumebehandling, CT-PTSD. Arbeidsfeltet mitt er kognitiv atferdsterapi terapi for angst og depressive lidelser. Jeg møter stadig pasienter jeg kan sammenligne med meg selv, min alvorlige depresjon, min unngåelse – min angst for å møte det ubehagelige, min hverdag med lite gleder og negative tanker.
Jeg kan yte hjelp ut fra min egen erfaring, hjelpe til å fremme håp om at bedre perioder vil komme. Mitt utgangspunkt er å møte pasienten med min egen livserfaring, og jeg ser dette som en berikelse i arbeidet med å hjelpe andre mennesker som har behov for hjelp, være en som kan gjøre en forskjell. Flere ganger har jeg møtt pasienter som forteller om «hvordan jeg selv hadde det, og tok det» Jeg opplevde det veldig spesielt første gang, og var glad for at min erfaring ubevisst kunne knyttes til metoder for kognitiv terapi til det beste for pasienten.
Jeg var ikke klar over det, men ser i ettertid at jeg i vegen ut av min egen sorg har benyttet meg av kognitiv terapi. Fokus på aktiviteter som gir glede og mestring. I min terapi hos Senter for krisepsykologi i Bergen ble jeg opplyst om at den beste hjelpen er hos familie og venner, vi terapeuter kan være et supplement. Det stemmer både i fohold til min egen bearbeiding og mitt arbeid som terapeut.
Selv det ubehagelige ble bedre etter hvert. Situasjoner jeg fryktet, som å være i offentligheten, kjentes lettere etter hvert som jeg oppsøkte dem, med støtte eller alene. Etter hvert ble dette en naturlig øvelse i mestring. Når jeg tenker tilbake, har jeg nok ubevisst benyttet meg av kognitiv terapi som metode, sett sammenhengen mellom situasjon, tanker, følelse og atferd, og hvordan disse påvirker hverandre gjensidig. I terapirommet har jeg med meg min livserfaring som et bakteppe i samspillet med pasienten, noe som kan være til hjelp for at han eller hun skal bli sin egen terapeut.
Jeg er takknemlig for livet jeg har levd, en farfar i livet, trygg og uredd, og være en som kan gjøre en forskjell for at andre skal få det bedre med seg selv.
